Livet etter døden bygger på regissør Klaus Härös egne opplevelser etter at hans mamma døde då han var i 20-årsalderen.
Derfor begynner filmen med en tekstplakat som opplyser oss om at alle eventuelle likheter med virkelige personer er med vilje.
Et lite ironisk vink som angir tonen for det som deretter følger.
Det hele begynner i totalt mørke der vi hører en stillferdig, sorgfull vals på piano. Vi ser et par billykter dukke opp, en liten varebil kjører på en smal og krokete landevei og stopper ved et mørkt hus.
I bilen sitter Nisse (Peik Stenberg) og Stefan (Martin Paul), far og sønn. De kommer fra sykehuset i Helsingfors der Nisses kone og Stefans mamma Leila akkurat har dødd.
Ikke en rolig stund
Nå er det handling som gjelder for Nisse. Han vil få begravelsen kjapt unnagjort, han har nemlig sørget ferdig allerede under Leilas sykdomstid.
Det som stresser ham er alt det praktiske som må fikses, finne en begravelsesplass, velge kiste, og bilen som burde vaskes.
Når da telefonen begynner å ringe og blomsterkransene velter inn blir Nisse irritert. Hvem er alle disse menneskene som vil ta del i sorgen? Hva vil de? Hvorfor er det så vanskelig å forstå at han og sønnen vil holde begravelsen i stillhet?
